Musikk

Musikk er følelsesbetont.
Når man lytter på musikk man liker kommer det følelser.
Når man må høre på musikk man ikke liker også-

Jeg gikk på folkehøgskole. Den delen av elevmassen jeg tilhørte, kunst- og jazzlinja, hørte på helt spesifikk musikk, og den var best. Alt annet var dritt. De som likte annen musikk var ikke helt med eller helt på jordet, alt ettersom hvor dårlig den musikken passet til vår felles smak.

Jeg har også bodd et sted der jeg fikk besjed om å skru av drittmusikken min.
Det var enormt sårt og nært, noe som er så følsomt som musikksmak skal man lete lenge etter?

Hvorfor satt vi der og delte opp andre mennesker ettersom hvilke musikk de hørte på? Hva er problemet med å godta at vi har forskjellige følelser knyttet til forskjellig musikk, og at vi har forskjellig smak?

Det sies at man liker musikk man hører som foster, den som mor og far spiller, og det er nok noe i det. Jeg elsker nordnorske viser, og jeg vet min mor og far var med i både visegrupper og leikarring og annet mens vi bodde i Nord-Norge.

Men tenker vi over hvor dypt vi kan såre andre ved å vise forakt for musikk de liker? Det kan være de ikke har noen sterke følelser knyttet til den, da er vi heldige med forakten vår. Og så kan vi treffe på noen som har dype såre følelser og møte dem med forakt, da kan vi volde skade som vi ikke forstår, fordi musikk har evnen til å nå så dypt inn i oss at den gjør oss sårbare.

Kanskje vi skal tenke litt på det neste gang?